Barnelitteratur og barn i litteraturen

Litteraturen skal speile virkeligheten. Bortsett fra den fantastiske (fantasy) litteraturen. Eller så kan også den på sett og vis sies å speile virkeligheten. Noen er kanskje ikke helt enig i at slik bør det være, eller slik skal det være. Jeg vet ikke om jeg er enig i det selv engang. Det er ikke lett.

 

Later ikke som

Men nå skal jeg snakke om barnelitteratur, bare fordi det er så få andre som gjør det. Og fordi det er utrolig spennende. Barnelitterturen altså. Noen synes kanskje det er så enkelt at det ikke er en bragd. Om dem kan jeg bare si at de undervurderer barna. Voksne kan kanskje late som om de liker noe de egentlig ikke liker i det hele tatt. Voksne kan kanskje late som om noe er bra, selv når det helt klart ikke er det. Barn vil aldri gjøre det. Barn sier fra hvis det er noe de ikke liker. Barn sier i fra hvis det er noe som ikke holder mål. Og blant annet derfor er det utrolig krevende å skrive for barn. Man kan kanskje strekke seg så langt som til å si at barnebokforfattere har et mer krevende publikum enn voksenbokforfattere.

 

Kjendisfaktor

Samtidig kan det være litt rart at det er de voksne som bestemmer hva som er bra for og hva som ikke er bra for barn, i og med at det er de voksne som kjøper bøkene. Og nå har jo kjendisene også kastet seg på bølgen så å si. Blant andre Dorthe Skappel er en av kjendisene som har skrevet barnebok. Og forlaget hennes har blitt beskyldt for å spekulere i kjendisstatusen for å selge bøker og ikke brydd seg så mye om kvaliteten. Jeg har ikke lest boka hennes enda, så jeg skal ikke uttale meg om det foreløpig. Kanskje ved en senere anledning. For det er nesten ingen som anmelder barne- og ungomslitteratur heller. Det er synd, for det er virkelig mye bra der ute. Kritikerne bør ta den kritikken til seg og gjøre noe med det.

 

Ola og Kari

Så litt om den flerkulturelle barnelitteraturen. Der er de vel egentlig ikke så mye å si. Hvis den finnes, noe som er lite trolig, så har ikke jeg fått det med meg. Nå er det ikke slik at det må finnes en flerkulturell barnelitteratur, og jeg vil ikke ha den for syns skyld. Barnelitteratur er litteratur for alle barn, og da skal ikke hudfarge, navn eller noe annet være viktig. Men samtidig handler kanskje og identifikasjon og gjenkjennelse. Å kunne se seg selv i litteraturen. Det er mulig at vi voksne overanalyserer, meg selv inkludert, men jeg tenker at det sier noe når man bare møter ola og kari i barnelitteraturen. Stort sett, det finnes unntak.

 

Brune barn

Vi kan jo ta et personlig eksempel. Da jeg gikk på barneskolen hadde vi en lesebok. Den var strukturert slik, så vidt jeg husker, at det var en rammefortelling om to gutter, rundt alle de andre historiene i boka. En av disse gutta var brun, hadde mørkt hår og het Assad. Jeg syntes det var stor stas at noen i leseboka hadde det samme navnet som meg. Det var stor stas at navnet mitt stod i en bok i det hele tatt. Og jeg leste i leseboka hver eneste dag. Jeg kjente meg igjen i boka. Og jeg syntes det var fint at noen var som meg, som minte om meg, i boka. Det betydde mye for meg. Og jeg er sikker på at det finnes mange barn i Norge som vil ha godt av den samme følelsen. Følelsen av å bli sett. Følelsen av å være tilstede, å være en del av «oss», også i litteraturen. Det gjelder forsåvidt ikke bare brune barn.

Til slutt, dette må ikke leses som kritikk, men som en oppfordring, og kanskje litt også en utfordring.

 

Publisert i Utrop nr. 17 2009

Én kommentar

Maiken Nylund

27.nov.2009 kl.00:35

Bra! :) Eg har linka..!

Skriv en ny kommentar

assadnasir

assadnasir

24, Oslo

Student ved Universitetet i Oslo, Lektorprogrammet, Praktisk Pedagogisk Utdanning. Fast spaltist i den flerkuturelle avisen Utrop, og student ved NBIs forfatterutdanning.

Kategorier

Arkiv

hits